Brunbjørnen

Bli bedre kjent med brunbjørnen

Brunbjørnen (Ursus arctos) er den eneste bjørnearten som lever på fastlandet i Norge. Bjørnen var tidligere utbredt over det meste av Norge, og rundt 1850 var det 4–5000 bjørner i Skandinavia. Av disse var over halvparten i Norge. Frem til 1920 ble det skutt ca. 200 bjørner i året, men så sank avskytningen jevnt og trutt, til den lå på under ti bjørner i året. På dette tidspunktet var bjørnen nærmest utryddet i Norge, med unntak av Vassfaret. Bjørnen ble totalfredet i Norge i 1973.

I dag finner man bjørn i Norge i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge, Indre Troms og Øst-Finnmark. I Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand. I andre deler av landet tilhører bjørnen en felles skandinavisk bestand.

Fysikk
Brunbjørnen er lett gjenkjennelig med sin grovbygde kropp: de kraftige beina, den fyldige halsen og en tydelig pukkel over skuldrene. På det brede hodet har den runde ører, små øyne og en snute som er lang og bred. Pelsen er tykk, og de fleste bjørner er brune, selv om fargen varierer fra lys grågul til nesten svart. Voksne binner veier fra 60–200 kg, mens hanner kan bli 100–315 kg. Det er stor forskjell på vår- og høstvekt, og siden kjønnene overlapper betydelig i størrelse, kan de være vanskelige å se forskjell på.

Bjørnen har fem tær på hver fot, med lange, buede klør som brukes når den klatrer i trær, graver eller spiser. Sålegjengeren går og løper på hele fotsålen, men fram- og bakbeina er forskjellige i både fasong og størrelse. Spor etter bakfoten ligner på fotspor av mennesker, mens framfotens avtrykk er bredere og kortere.

Hørsel og luktesans er bjørnens viktigste sanser. Den både hører og lukter like godt som en hund, og ser sannsynligvis like godt som mennesker.

Dødelighet

Selv om bjørner kan bli over 30 år i vill tilstand, dør de oftest før de fyller tre. Den eneste naturlige dødsårsaken forskere har funnet, er at de blir drept av andre bjørner. I Det skandinaviske bjørneprosjektet har de ikke funnet bjørner som er døde av sykdom eller alderdom. De aller fleste blir drept av mennesker, og noe av dette antas å være ulovlig jakt.

Leveområde

Brunbjørnen kan leve i nesten alle typer områder, fra kyst til fjell, og fra løvskog til tundra. De fleste bjørner i Skandinavia finnes i den boreale skogen, men det er noe variasjon i valg av skogstyper, alt etter om det er brunsttid eller bærtid. Dette gjenspeiler sannsynligvis hvilken føde den er ute etter. Habitatvalget varierer også mellom hvileperioder og aktive perioder. De søker skjul mens de hviler og mat når de er aktive.

Bjørner har ikke revir som de forsvarer, men bruker heller noe som kalles hjemmeområder. Dette er områder hvor bjørnen lever, henter sine ressurser, og utfører sine biologiske og økologiske funksjoner. Bjørners hjemmeområder overlapper ofte hverandre, og en hann overlapper flere hunner. De fleste unge binner etablerer sine hjemmeområder delvis innenfor sine mødres områder, spesielt der bjørnebestanden er tett. Bjørneprosjektet har gjennom DNA-analyser dokumentert at slektskapet mellom binner minsker med økende avstand. Det finnes ikke tilsvarende mønster hos hanner. Dessuten er graden av overlapp mellom binnenes hjemmeområder avhengig av hvor nær beslektet de er, og mellom ubeslektede binner finnes liten eller ingen overlapp.

Diett

Brunbjørnen er et rovdyr og samtidig en alteter. Dietten består i hovedsak av bær, maur, elg og andre klovdyr, men den spiser også urter og gress. Næringssammensettingen varierer gjennom sesongen. Om våren når bjørnen kommer ut av hiet, graver den ut maurtuer og spiser maur. Dette gir nyttig proteintilskudd etter den lange vintersøvnen. Elg og rein som har omkommet i løpet av vinteren, er også viktig proteinkilde i denne perioden. Utover våren og forsommeren er det elg, og da spesielt elgkalver, som er viktig næringskilde. Om sommeren er maur, urter og gress viktig, mens den spiser mye bær på sensommeren og høsten. I bær er det høyt sukkerinnhold, noe som gjør at bjørnen hurtig kan øke vekten og legge på seg fett den kan tære på gjennom den lange hiperioden. I deler av landet kan også sau være et viktig bytte om sommeren. En sau tatt av bjørn, er ofte lett gjenkjennelig, da bjørnen i hovedsak spiser de partiene på dyret med mest fett, altså juret og bak på ryggen.

 

Paringssystem og reproduksjon
Paringstiden er perioden da hannbjørn og binne møtes; ellers i året unngår de helst hverandre. Da vil hannbjørner være svært aktive, og nesten daglig passe på binnene innenfor sitt område. Er bjørnebestanden tett, vil flere hannbjørner kunne sverme om ei binne. Dette kan føre til kraftige sammenstøt mellom hannene. Bjørnen har et promiskuøst paringssystem, som betyr at en hann kan pare seg med flere binner, og ei binne med flere hanner.

Bjørnen har forsinket fosterutvikling slik at effektiv drektighetstid bare er to måneder. Fosterets utvikling stopper frem til binna går i hi om høsten. Så selv om paringen foregår i mai–juni, fødes ikke ungene før januar–februar. Både hanner og hunner blir kjønnsmodne i sitt tredje leveår, og binnene er ofte 4–7 år gamle når de får sine førstefødte. Et kull består av en til fire unger, som mora dier under vintersøvnen. Ungene er svært små når de kommer til verden. De måler ca. 25 cm og veier fra 250–

500 gram. Når de forlater hiet i april–mai, er de på størrelse med en katt: 4–5 kg. Om høsten kan de ha nådd en vekt opptil 40 kg.

 

Ungedrap

Ungene går sammen med mora hele det første leveåret, i mange tilfeller også året etter. Dermed rekker ikke bjørnebinna å få mer enn 5–8 kull i løpet av livet. Dette er under forutsetning av optimale forhold. Sen kjønnsmodning, lange intervaller mellom hvert kull, og høy dødelighet blant unge dyr, gjør bjørnen til en sårbar art.  En av de største farene mot bjørnunger er angrep og drap utført av hannbjørner. Årsaken til hannbjørnens aggresjon er at den gjør dette for å kunne pare seg med binna. Ungene følger mora i ett til to år, og så lenge binna ammer, parer hun seg ikke på nytt. Men så snart ungene forsvinner, kan hun bli brunstig i løpet av få dager. Hannbjørner dreper ikke sine egne unger. Dette er en av årsakene til at binna parer seg med flere hanner, slik at de alle tror de er far til ungene hennes neste vår. Binner med unger kan trekke seg unna områder med hannbjørn i brunsttiden ved å oppsøke områder med dårligere næringstilgang. I denne perioden er binne med unger også observert nærmere hus og hytter, og kanskje brukes disse områdene som en beskyttelse mot å møte store hannbjørner, som i likhet med alle andre bjørner skyr menneskelig aktivitet.