_DSC3916

Bymarkajerven Jervtrud

Jervetispa skulle avlives ved hiuttak i Hedmark, men slapp unna og flyttet mange mil til Bymarka ved Trondheim. Blant turgåere og hytter etablerte hun her et uvanlig lite revir, og lever blant annet på vafler fra ei av turisthyttene i området. Nå nærmer hun seg eldste kjente alder for jerv i Norge!

I Spekedalen i Hedmark, cirka 15 mil sør for Trondheim, skulle ei jervetispe og hennes tre valper avlives av forvaltningen ved hiuttak våren 2001 for å forebygge skader på sau i området. De tre valpene ble avlivet, men det lyktes ikke å finne tispa. Tre år senere er fellingsleder Lars Gangås i Statens naturoppsyn (SNO) med på et tilsvarende uttak i nøyaktig det samme hiet. Nå blir både tispe og to unger avlivet, og Gangås føler seg sikker på at dette er den samme jerven som unnslapp i 2001.

I 2002 oppdager Arnfinn Aune, driveren av det tradisjonsrike serveringsstedet Grønlia i Bymarka, underlige spor i snøen. Han tar bilder av sporene og det blir fastslått at det er spor fra jerv. I Bymarka! I de første årene aner ingen noe om forhistorien til jerven og alle regner med at det dreier seg om en streifende hannjerv. Den forblir et eksotisk innslag i byens dyreliv som bare et fåtall naturinteresserte vet om.

Det ble jevnlig funnet spor og gjort observasjoner av jerv i Bymarka, og våren 2005 ble det samlet inn skitprøver fra jerv som ble sendt inn for DNA-analyse. Til alles store overraskelse viste analysesvarene at ekskrementene kom fra tispa som unnslapp hiuttaket i Spekedalen fire år tidligere!

I årene som gikk ble det stadig gjort observasjoner, og høsten 2011 skapte et viltkameraopptak av en jerv i Bymarka påny stor oppmerksomhet rundt jerven i det storbynære turområdet. Ekskrementer ble funnet og sendt inn til Rovdata for DNA-analyse, og Rovdata kunne bekrefte at den samme tispa fortsatt hadde tilhold i området.

Uvanlig tilfelle
Dette er en spesiell historie av flere årsaker. For det første er det ikke vanlig at ei voksen jervetispe som har etablert seg i et område, skifter til et nytt leveområde, som her. For det andre er det ikke vanlig at en jerv velger å slå seg ned i et område med så mye menneskelig aktivitet som i Bymarka i Trondheim, og i et område hvor det ikke er kjent at det lever andre jerver. Bymarka i Trondheim er et lite område for en jerv. Voksne tisper har vanligvis leveområder på flere hundre kvadratkilometer, mens Bymarka kun utgjør cirka 80 kvadratkilometer.

Mye er merkelig med jervetispa i Bymarka. Det er ikke kjente tap av verken sau eller lam til jerv i området. Jervetispa er også kjent som vaffeljerven. Ved Elgsethytta legger de ut vafler og sveler som jerven jevnlig forsyner seg av.

Bymarkajerven kan være rekordgammel
I tillegg har jervetispa en høy alder. En DNA-analyse av hår, som ble samlet inn våren 2014, viser at jervetispa fortsatt er i Bymarka i Trondheim. Den må nå være minst 16 år gammel, siden jervetisper ikke får valper før de er minst to år gamle. Den eldste viltlevende jerven som overvåkningen kjenner til ble 17 år gammel, og Jervtrud kan nå være i nærheten av denne alderen.

Normalt er fødselsår til jerv ikke kjent og nøyaktig alder kan kun slås fast ved å undersøke og lese årringer i hjørnetennene til døde jerver. Men det er på ingen måte sikkert at denne tispa vil bli funnet når den en gang dør. Nøyaktig alder vil man derfor sannsynligvis aldri få. Tispa synes å være i god kondisjon på bilder og film som er tatt av henne, så det ser ut til at hun greier seg godt i området, selv om det er uvanlig leveområde for jerv.

Brunbjørnen

Bli bedre kjent med brunbjørnen

Brunbjørnen (Ursus arctos) er den eneste bjørnearten som lever på fastlandet i Norge. Bjørnen var tidligere utbredt over det meste av Norge, og rundt 1850 var det 4–5000 bjørner i Skandinavia. Av disse var over halvparten i Norge. Frem til 1920 ble det skutt ca. 200 bjørner i året, men så sank avskytningen jevnt og trutt, til den lå på under ti bjørner i året. På dette tidspunktet var bjørnen nærmest utryddet i Norge, med unntak av Vassfaret. Bjørnen ble totalfredet i Norge i 1973.

I dag finner man bjørn i Norge i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge, Indre Troms og Øst-Finnmark. I Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand. I andre deler av landet tilhører bjørnen en felles skandinavisk bestand.

Fysikk
Brunbjørnen er lett gjenkjennelig med sin grovbygde kropp: de kraftige beina, den fyldige halsen og en tydelig pukkel over skuldrene. På det brede hodet har den runde ører, små øyne og en snute som er lang og bred. Pelsen er tykk, og de fleste bjørner er brune, selv om fargen varierer fra lys grågul til nesten svart. Voksne binner veier fra 60–200 kg, mens hanner kan bli 100–315 kg. Det er stor forskjell på vår- og høstvekt, og siden kjønnene overlapper betydelig i størrelse, kan de være vanskelige å se forskjell på.

Bjørnen har fem tær på hver fot, med lange, buede klør som brukes når den klatrer i trær, graver eller spiser. Sålegjengeren går og løper på hele fotsålen, men fram- og bakbeina er forskjellige i både fasong og størrelse. Spor etter bakfoten ligner på fotspor av mennesker, mens framfotens avtrykk er bredere og kortere.

Hørsel og luktesans er bjørnens viktigste sanser. Den både hører og lukter like godt som en hund, og ser sannsynligvis like godt som mennesker.

Dødelighet

Selv om bjørner kan bli over 30 år i vill tilstand, dør de oftest før de fyller tre. Den eneste naturlige dødsårsaken forskere har funnet, er at de blir drept av andre bjørner. I Det skandinaviske bjørneprosjektet har de ikke funnet bjørner som er døde av sykdom eller alderdom. De aller fleste blir drept av mennesker, og noe av dette antas å være ulovlig jakt.

Leveområde

Brunbjørnen kan leve i nesten alle typer områder, fra kyst til fjell, og fra løvskog til tundra. De fleste bjørner i Skandinavia finnes i den boreale skogen, men det er noe variasjon i valg av skogstyper, alt etter om det er brunsttid eller bærtid. Dette gjenspeiler sannsynligvis hvilken føde den er ute etter. Habitatvalget varierer også mellom hvileperioder og aktive perioder. De søker skjul mens de hviler og mat når de er aktive.

Bjørner har ikke revir som de forsvarer, men bruker heller noe som kalles hjemmeområder. Dette er områder hvor bjørnen lever, henter sine ressurser, og utfører sine biologiske og økologiske funksjoner. Bjørners hjemmeområder overlapper ofte hverandre, og en hann overlapper flere hunner. De fleste unge binner etablerer sine hjemmeområder delvis innenfor sine mødres områder, spesielt der bjørnebestanden er tett. Bjørneprosjektet har gjennom DNA-analyser dokumentert at slektskapet mellom binner minsker med økende avstand. Det finnes ikke tilsvarende mønster hos hanner. Dessuten er graden av overlapp mellom binnenes hjemmeområder avhengig av hvor nær beslektet de er, og mellom ubeslektede binner finnes liten eller ingen overlapp.

Diett

Brunbjørnen er et rovdyr og samtidig en alteter. Dietten består i hovedsak av bær, maur, elg og andre klovdyr, men den spiser også urter og gress. Næringssammensettingen varierer gjennom sesongen. Om våren når bjørnen kommer ut av hiet, graver den ut maurtuer og spiser maur. Dette gir nyttig proteintilskudd etter den lange vintersøvnen. Elg og rein som har omkommet i løpet av vinteren, er også viktig proteinkilde i denne perioden. Utover våren og forsommeren er det elg, og da spesielt elgkalver, som er viktig næringskilde. Om sommeren er maur, urter og gress viktig, mens den spiser mye bær på sensommeren og høsten. I bær er det høyt sukkerinnhold, noe som gjør at bjørnen hurtig kan øke vekten og legge på seg fett den kan tære på gjennom den lange hiperioden. I deler av landet kan også sau være et viktig bytte om sommeren. En sau tatt av bjørn, er ofte lett gjenkjennelig, da bjørnen i hovedsak spiser de partiene på dyret med mest fett, altså juret og bak på ryggen.

 

Paringssystem og reproduksjon
Paringstiden er perioden da hannbjørn og binne møtes; ellers i året unngår de helst hverandre. Da vil hannbjørner være svært aktive, og nesten daglig passe på binnene innenfor sitt område. Er bjørnebestanden tett, vil flere hannbjørner kunne sverme om ei binne. Dette kan føre til kraftige sammenstøt mellom hannene. Bjørnen har et promiskuøst paringssystem, som betyr at en hann kan pare seg med flere binner, og ei binne med flere hanner.

Bjørnen har forsinket fosterutvikling slik at effektiv drektighetstid bare er to måneder. Fosterets utvikling stopper frem til binna går i hi om høsten. Så selv om paringen foregår i mai–juni, fødes ikke ungene før januar–februar. Både hanner og hunner blir kjønnsmodne i sitt tredje leveår, og binnene er ofte 4–7 år gamle når de får sine førstefødte. Et kull består av en til fire unger, som mora dier under vintersøvnen. Ungene er svært små når de kommer til verden. De måler ca. 25 cm og veier fra 250–

500 gram. Når de forlater hiet i april–mai, er de på størrelse med en katt: 4–5 kg. Om høsten kan de ha nådd en vekt opptil 40 kg.

 

Ungedrap

Ungene går sammen med mora hele det første leveåret, i mange tilfeller også året etter. Dermed rekker ikke bjørnebinna å få mer enn 5–8 kull i løpet av livet. Dette er under forutsetning av optimale forhold. Sen kjønnsmodning, lange intervaller mellom hvert kull, og høy dødelighet blant unge dyr, gjør bjørnen til en sårbar art.  En av de største farene mot bjørnunger er angrep og drap utført av hannbjørner. Årsaken til hannbjørnens aggresjon er at den gjør dette for å kunne pare seg med binna. Ungene følger mora i ett til to år, og så lenge binna ammer, parer hun seg ikke på nytt. Men så snart ungene forsvinner, kan hun bli brunstig i løpet av få dager. Hannbjørner dreper ikke sine egne unger. Dette er en av årsakene til at binna parer seg med flere hanner, slik at de alle tror de er far til ungene hennes neste vår. Binner med unger kan trekke seg unna områder med hannbjørn i brunsttiden ved å oppsøke områder med dårligere næringstilgang. I denne perioden er binne med unger også observert nærmere hus og hytter, og kanskje brukes disse områdene som en beskyttelse mot å møte store hannbjørner, som i likhet med alle andre bjørner skyr menneskelig aktivitet.

_DSC4409

Ulvens tilbakekomst

Virkning på byttedyr, konkurrenter og åtseletere

Av Camilla Wikenros,

Reetablering av en ulvepopulasjon kan resultere i at viktige prosesser i økosystemet gjenopplives. Andre studier i verden har påvist en mengde direkte og indirekte effekter på andre arter når store rovdyr kommer tilbake. Man kan derfor forvente både atferdsforandringer hos byttedyrene og en regulering av byttedyrenes antall etter gjenetableringen av en ulvebestand i Skandinavia.

En reduksjon i byttedyrbestandene kan også føre til konkurranse mellom ulv og andre rovdyr, samt mellom ulv og mennesker via jakten når disse artene har et felles byttedyr. Bytterester etter ulvedrepte elger kan også komme til å påvirke næringsgrunnlaget for mange åtseletende arter.

Påvirkning
De fleste studier av hvordan store rovdyr påvirker andre arter, har dog blitt gjennomført i store verneområder med lav menneskelig påvirkning på dyretettheter og deres habitater. I Skandinavia har mennesket stor påvirkning på ville arter via jakt og skogbruk. Dette kan medføre at effektene på andre arter etter ulvens tilbakekomst reduseres eller resulterer i andre effekter enn hva som forventes i henhold tidligere studier.

Ved hjelp av senderutstyrte ulver, gauper og elger i kombinasjon med sporing på snø og automatiske viltkameraer ved ulvedrepte elger har jeg undersøkt hvordan den voksende ulvebestanden påvirker andre arter såvel som mennesker. Dette arbeidet har vært en del av det skandinaviske ulveforskningsprosjektet SKANDULV.

Jaktsuksess hos skandinaviske ulver
Fravær av en reell ulvebestand i en lang periode – fra slutten av 1800-tallet til 1980-tallet – kombinert med at menneskets jakt er den største dødsårsaken i elgbestanden, synes å ha ført til at skandinaviske elger har mistet en del av sin evne til å forsvare seg mot ulv. Dette er årsaken til den høye jaktsuksessen (tre til fem ganger høyere) på elg for skandinaviske ulver sammenlignet med nordamerikanske ulver. Ulvene i Nord-Amerika har betydelig større problemer med å ta elg og mislykkes i 80–90 % av alle jaktforsøk. Den høye jaktsuksessen hos skandinaviske ulver er heller ikke blitt redusert med tiden. Dette var et uventet resultat med tanke på at ulvens sterke seleksjon for kalver burde favorisere en forandring i atferden hos rammede elgkuer gjennom innlæring.

Elgens naturlige måte å forsvare seg mot rovdyr – ved å stoppe opp og slåss – finner man fortsatt hos nordamerikanske elger, siden ulven aldri har vært borte der. Denne forsvarsstrategien har likevel ikke fungert mot jegere som jo har vært elgens eneste reelle fiende i Skandinavia i en lang tidsperiode. Aggressiv atferd er derfor for en stor del blitt selektert bort gjennom naturlig utvalg hos våre elger. Det er mulig at også jakt på elg med løshund har bidratt til å forandre atferden hos den skandinaviske elgen. Manglende aggressiv atferd hos skandinaviske elgkuer viste seg også ved merking av nyfødte elgkalver.

Aggressivitet og jaktstrekning
Dette skilte seg markant fra studier i Nord-Amerika der aggressiv atferd hos kalvførende elgkuer også er svært vanlig mot mennesker. Når ulven nå har kommet tilbake for alvor til Skandinavia, er mangelen på aggressiv atferd en ulempe for elgen, men det har gjort jakten lettere for ulven. Spørsmålet er om den skandinaviske elgen innen overskuelig framtid vil få tilbake sin opprinnelige atferd for å beskytte seg mot store rovdyr, med tanke på at menneskets jakt fortsatt er den dominerende dødsårsaken også innenfor de fleste ulverevirer.

At ulven har lettere for å ta sine byttedyr i Skandinavia enn i Nord-Amerika, gjenspeiles også i ulvenes jaktstrekning etter både elg og rådyr. Jaktstrekningen er generelt kortere enn hva som rapporteres fra nordamerikanske studier. Jakten på elg er også kortere enn på rådyr, og  typen byttedyr er faktoren som spiller størst rolle for lengden på jaktstrekningene. En annen faktor som påvirker, er snødybde – jaktstrekningene er kortere i dypere snø. En forklaring på forskjellene i jaktstrekning når ulven jakter ulike byttedyr, er trolig ulikhetene i vaktsomhet og forsvarsatferd mellom elg og rådyr. De lengre jaktstrekningene på rådyr (280 meter i gjennomsnitt) sammenlignet med elg (80 meter i gjennomsnitt), skyldes antagelig at rådyr er raskere enn elg, men også at rådyrene er mer årvåkne mot rovdyr, siden deres primære predator, gaupa, fikk bedre fotfeste i det sørlige og sentrale Skandinavia 30–40 år før ulvens tilbakekomst.

Redusert jaktuttak
Jegernes elgjakt reduseres mer i områder med ulv enn i kontrollområder uten fast ulveforekomst. Dette var påtagelig, til tross for en generell nedgang i avskyting både i og utenfor ulverevirer. Først og fremst reduserer jegerne avskytingen av elgkuer i ulveområder. En forbløffende rask reduksjon (ca. 50 %) av antallet skutte elger skjedde allerede den første jaktsesongen etter en ulveetablering. Dette tyder på at jegerne bevisst har redusert sin jakt for å kompensere for forventede elgfall til ulv, og dermed forhindrer en nedgang i elgbestandens antall. Jaktuttaket minsket til og med noe mer enn nødvendig ut fra beregninger av ulvens uttak i elgbestanden. I visse ulveområder ble jaktuttaket redusert på en slik måte, at man gikk fra et høyere uttak sammenlignet med kontrollområder uten ulv, til å skyte færre elger sammenlignet med kontrollområdene.

I områder der ulv har vært til stede i minst ti år (opptil 25 år), ble det fortsatt skutt flere elger pr. arealenhet sammenlignet med tilsvarende kontrollområder. Forklaringen på dette synes å være at ulvene etablerte seg i områder med høyere elgtetthet sammenlignet med kontrollområder. I ulveområder ble i starten jaktuttaket fra jegere redusert, og kan ha resultert i at elgbestanden økte i tetthet. Dermed var det mulig med et større uttak av elg fra jegernes side (sammenlignet med kontrollområder) i en periode også etter etableringen av ulv.

Ingen konkurranse mellom gaupe og ulv
I motsetning til konkurransen mellom jegernes elgjakt og ulvens predasjon på elg har gaupa ikke blitt påvirket av tilbakekomsten av ulv. Gaupa unngår ikke områder med ulv, og en ulveforekomst påvirker heller ikke gaupas overlevelse – hverken for gaupeunger eller voksne individer. Etablering av ulverevir i områder med senderutstyrte gauper medførte ingen forandring i gaupas valg av yngleplass, og heller ikke for størrelsen på, eller beliggenheten av, deres hjemmeområder. Fravær av konkurranse mellom gaupe og ulv i Sverige kan forklares med at de to artene i hovedsak foretrekker ulike byttedyr i de områder der studien ble gjennomført, og at det var relativt rikelig med byttedyr.

Overraskende nok viste det seg at tilbakekomsten av ulv ikke har ført til mer mat for åtseletere. Forklaringen er at selvdød elg, og framfor alt slakterester etter jegernes elgjakt, er den største kilden til mat for åtseletere. Selv om ulvene legger igjen kadaverrester etter seg, har artens reetablering medført at færre elger skytes for å kompensere for ulvenes uttak. Også færre elger selvdør ved nærvær av ulv, i og med at en viss del av de elger som ulven tar, ville ha dødd av sult uansett. Derfor blir netto næringstilgang for åtseleterne faktisk lavere ved etablering av ulv.

Jevnere tilgang på føde for åtseletere
Likevel innebærer tilstedeværelsen av ulv at tilgangen på føde for åtseletere har fått en jevnere fordeling gjennom året, og til og med har økt under den kritiske perioden på senvinteren da mange arter har lite mat. Senvinteren og våren er også den tidsperioden da åtseletende arter tar til seg mest av kadaverrestene fra ulvedrepte elger. Dette innebærer at åtseletere likevel kan favoriseres av etablering av ulv, til tross for at den totale biomassen fra kadavre reduseres gjennom ulveforekomsten. Viltkameraer ved ulvedrepte elger avslørte at rødrev, ravn, mår, hønsehauk og kongeørn var de vanligst forekommende åtseleterne. Dermed er det nettopp disse artene man kan forvente vil favoriseres ved en ulveetablering – med den forutsetning at man ikke tar med i betraktningen effektene av eksempelvis ulvens predasjon på mindre rovdyr som rødrev.

Store rovdyr har mindre effekt på sine omgivelser i områder der mennesket påvirker ulike arters antall og habitat. Dette er helt klart tilfelle i Skandinavia, der mennesker gjennom jakten for en stor del har erstattet ulven som den hovedsaklige predatoren på primært elg. Mennesket erstatter likevel ikke ulvens rolle fullt ut høyest oppe i næringskjeden, men genererer eksempelvis andre atferdsforandringer enn de som tilstedeværelsen av store rovdyr forårsaker – slik denne studien viser.